Varig ufør, ett tve-egget sverd

Atter en gang er det tve-eggete sverdet fremme i livet mitt.

Det er over 5 år siden jeg ble syk. Borreliosen tok tak i kroppen min, og gjorde at jeg ikke klarte å fungere i jobben min som lærer. Jobben som jeg elsker. Jeg ble akutt syk over natten, og har ikke klart å komme meg i jobb igjen.

Jeg fikk etter hvert ME (Myalgisk encefalopati - et navn jeg fortsatt ikke klarer å huske fra gang til gang, så jammen godt det til dagen er forkortet til ME). Etter ca 2 år utenfor arbeidslivet og etter langvarig antibiotika behandling trodde jeg at tiden var kommet til å prøve meg i 20 % jobb. Men så lite kjente jeg min egen kropp og ME`ens utallige lurerier. Jeg prøvde i to uker, men måtte gi meg da jeg ble mye verre enn jeg hadde vært tidligere. Jeg skjønte først da hvor syk jeg egentlig var. Jeg brukte lang tid på å komme meg etter disse to ukene, kanskje så lang tid som helt til jeg var ferdigbehandlet for Hodgkins lymfom, kreftsykdommen jeg ble diagnostisert med i februar 2014.

Cellegiftbehandlingen jeg fikk i ca 4 måneder gjorde livet mitt mye enklere. Etter cellegiftbehandlingen har jeg mange flere gode dager enn tidligere. Jeg fungerer bedre i familien, og kan også strekke strikken litt lengre enn tidligere. Når det er sagt så er jeg kreftfri, men ikke frisk. Jeg har ikke kreft i kroppen lengre, men ME`en er der fortsatt selv om den er "snillere" mot meg.

Allikevel er det slik at jeg har ingen mulighet for å kunne fungere i arbeidslivet. Det er en ganske stor forskjell på å ha gode dager til å klare å fungere i jobb. Så med min sykdomshistorie ble saksbehandleren min og jeg enige om å søke om varig ufør. Etter 6 måneders behandlingstid kom brevet om at søknaden er innvilget. Og det er her det tveeggete sverdet dukker opp. Jeg er veldig glad for å ha en trygghet i dette vedtaket, men samtidig så betyr det at jeg må si opp stillingen min.

Jeg kjenner ganske mye på følelsen av å skulle stå utenfor fellesskapet. For selv om jeg ikke har vært i jobb på over 5 år, så har jeg allikevel følt at jeg hører til oppe i det kronglete bygget, med alle de fantastiske menneskene som jobber der. Fra første sykdomsdag har jeg blitt fulgt opp. Jeg har fått hjelp til å fylle ut diverse skriv, jeg har hatt jevnlige møter med både arbeidsgiver og nav, jeg har hatt lange samtaler når jeg har stukket innom på lunsj, jeg har fått blomst på døren og innbydelser til både julebord og sommerfester. Jeg har blitt ivaretatt. Og nå må jeg gi avkall på dette. Jeg vet heldigvis at mange av mine kollegaer vil jeg fortsatt treffe og være venner med, men jeg mister en del av felleskapet. Jeg mister "oss".

Jeg mister "oss", men får en ro til å være meg, til å bruke tiden min til å få en best mulig hverdag. En hverdag som langt i fra er fæl og kjedelig og trasig. En hverdag som ikke inneholder jobb og arbeidskollegaer, men som allikevel har en stor verdi. Verdien er at jeg får rom til å ta vare på meg selv og min familie. Rom til å lage gode dager med lystbetonte interesser og til å hvile når jeg må. En hverdag som ikke inkluderer en lærers utfordringer, men andre utfordringer som gjør livet godt å leve. Arbeid eller ikke.

Jeg har 5 års erfaring med å stå på siden av arbeidslivet, 5 år med mange erfaringer og utfordringer. Mange av disse erfaringene har gitt meg et rikere liv, et annerledes liv enn jeg så for meg, men et godt liv. Og skulle savnet etter kollegaene mine bli for sterkt, så vet jeg at det er fullt mulig å stikke innom på lunsj :)





Én kommentar

T.

18.08.2015 kl.20:41

Skjønner så godt det med tveegget sverd!! Jeg er også lærer, og i disse dager er det litt ekstra sårt og ikke være med på planleggingsdager og skoleårets oppstart. Det som for så mange er en ny start - igjen.

Jeg har hverken kreft eller ME, men annen sykdom og skade som gjør med kronisk utmattet - sliten er et for svakt begrep. Ble selv ufør for et år siden.

Lykke til videre. Nå skal du ta vare på deg! Og jeg kommer til å følge bloggen din :)

Skriv en ny kommentar

hits