Utenfor

I dag er en "utenfor" dag. Alt føles feil. 

Litt utenfor meg selv. Følelsene mine ligger på utsiden og jeg føler meg premenstruell selv om akkurat det kan jeg jo ikke være.

Skulle på fototur med en venninne mens guttungen var i bursdag. Det ble endringer av planene, og jeg endte opp på fototur alene. Av og til er det deilig å være alene på fototur, men min ME kropp tåler ekstremt dårlig endringer i siste liten, så idag var tydeligvis ikke helt dagen for alenetur!  Dette viste seg enda tydeligere da jeg fant meg et sted hvor jeg kunne ta makro bilder i fred og ro. Jeg gjorde som jeg ofte gjør: la meg ned i gresset for å ta bilder. Umiddelbart sanset jeg en lukt som ikke var av blomster og nyslått gress, men hundebæsj! På hele skjørtet mitt! Takk for idag!  Hjem, dusje og full fart av gårde for å hente guttungen...

Humøret mitt bedret seg mye da mannen foreslo at vi gikk ut for å spise middag! Og da Brann vant 3-0 på min første kamp på ca 10 år så var jeg i strålende humør!

Jeg skjønte ikke helt min egen reaksjon for tiden, hissig, irritert, grinete ... men så kom jeg på det... jeg er ikke premenstruell, jeg skal jo bare på min vanlige kreft kontroll i morgen 😀 så da regner jeg med at humøret endrer seg i morgen. For min del, men kanskje mest for familien min og vennene mine som har måtte tåle humøret mitt i det siste. Beklager til alle jeg har "snappet" hodet av i det siste!!!

 

Varig ufør, ett tve-egget sverd

Atter en gang er det tve-eggete sverdet fremme i livet mitt.

Det er over 5 år siden jeg ble syk. Borreliosen tok tak i kroppen min, og gjorde at jeg ikke klarte å fungere i jobben min som lærer. Jobben som jeg elsker. Jeg ble akutt syk over natten, og har ikke klart å komme meg i jobb igjen.

Jeg fikk etter hvert ME (Myalgisk encefalopati - et navn jeg fortsatt ikke klarer å huske fra gang til gang, så jammen godt det til dagen er forkortet til ME). Etter ca 2 år utenfor arbeidslivet og etter langvarig antibiotika behandling trodde jeg at tiden var kommet til å prøve meg i 20 % jobb. Men så lite kjente jeg min egen kropp og ME`ens utallige lurerier. Jeg prøvde i to uker, men måtte gi meg da jeg ble mye verre enn jeg hadde vært tidligere. Jeg skjønte først da hvor syk jeg egentlig var. Jeg brukte lang tid på å komme meg etter disse to ukene, kanskje så lang tid som helt til jeg var ferdigbehandlet for Hodgkins lymfom, kreftsykdommen jeg ble diagnostisert med i februar 2014.

Cellegiftbehandlingen jeg fikk i ca 4 måneder gjorde livet mitt mye enklere. Etter cellegiftbehandlingen har jeg mange flere gode dager enn tidligere. Jeg fungerer bedre i familien, og kan også strekke strikken litt lengre enn tidligere. Når det er sagt så er jeg kreftfri, men ikke frisk. Jeg har ikke kreft i kroppen lengre, men ME`en er der fortsatt selv om den er "snillere" mot meg.

Allikevel er det slik at jeg har ingen mulighet for å kunne fungere i arbeidslivet. Det er en ganske stor forskjell på å ha gode dager til å klare å fungere i jobb. Så med min sykdomshistorie ble saksbehandleren min og jeg enige om å søke om varig ufør. Etter 6 måneders behandlingstid kom brevet om at søknaden er innvilget. Og det er her det tveeggete sverdet dukker opp. Jeg er veldig glad for å ha en trygghet i dette vedtaket, men samtidig så betyr det at jeg må si opp stillingen min.

Jeg kjenner ganske mye på følelsen av å skulle stå utenfor fellesskapet. For selv om jeg ikke har vært i jobb på over 5 år, så har jeg allikevel følt at jeg hører til oppe i det kronglete bygget, med alle de fantastiske menneskene som jobber der. Fra første sykdomsdag har jeg blitt fulgt opp. Jeg har fått hjelp til å fylle ut diverse skriv, jeg har hatt jevnlige møter med både arbeidsgiver og nav, jeg har hatt lange samtaler når jeg har stukket innom på lunsj, jeg har fått blomst på døren og innbydelser til både julebord og sommerfester. Jeg har blitt ivaretatt. Og nå må jeg gi avkall på dette. Jeg vet heldigvis at mange av mine kollegaer vil jeg fortsatt treffe og være venner med, men jeg mister en del av felleskapet. Jeg mister "oss".

Jeg mister "oss", men får en ro til å være meg, til å bruke tiden min til å få en best mulig hverdag. En hverdag som langt i fra er fæl og kjedelig og trasig. En hverdag som ikke inneholder jobb og arbeidskollegaer, men som allikevel har en stor verdi. Verdien er at jeg får rom til å ta vare på meg selv og min familie. Rom til å lage gode dager med lystbetonte interesser og til å hvile når jeg må. En hverdag som ikke inkluderer en lærers utfordringer, men andre utfordringer som gjør livet godt å leve. Arbeid eller ikke.

Jeg har 5 års erfaring med å stå på siden av arbeidslivet, 5 år med mange erfaringer og utfordringer. Mange av disse erfaringene har gitt meg et rikere liv, et annerledes liv enn jeg så for meg, men et godt liv. Og skulle savnet etter kollegaene mine bli for sterkt, så vet jeg at det er fullt mulig å stikke innom på lunsj :)





ME smerter

Skulle vel egentlig tro at etter 5 år med sykdom så skulle jeg kjenne kroppen min rimelig bra..!

Vel slik er det nok ikke. Og aldri lærer jeg...

Jeg vet jo at sommeren er en travel tid for meg som er syk. Jeg har ikke det daglige pusterommet og alenetiden som jeg har i hverdagene mens familien er på jobb og skole. Ikke for det, familien kjenner meg godt og vet at jeg trenger pauser, vet at jeg ikke klarer så mange høye lyder og at jeg ikke kan være med på alt. Dette aksepterer de fullt ut, føler jeg. Og jeg kan når som helst ta pauser.



Men det var det med å kjenne seg selv da. Atter en gang går jeg på en smell. Og det er langt i fra rart, for den siste uken har jeg vært på hyttetur med en venninne, mitt yngste barn og hennes gutt på samme alder. lang biltur (som ofte er "drepen" for meg), litt mer støy enn jeg er vant med, men veldig, veldig koselig! Dagen etter jeg kom hjem reiser jeg på IKEA med mannen og går på besøk til naboen på kvelden (ja, skal jo ikke hvile, det kan man gjøre en annen dag...). Dagen etter der igjen reiser vi enda en gang på IKEA og jeg drar på vinklubb på kvelden. (PUUUHHHH). Nesten så jeg blir utmattet bare ved å skrive alt jeg har gjort.

Allerede før jeg reiste på hytten hadde smertene begynt å melde seg. Nakken prøvde å fortelle meg at jeg måtte roe ned, hodepinen burde satt en stopper, eller så burde jeg forstått at smertene i anklene og kneet fortalte meg at tempoet var for høyt. Men egentlig var jeg en dårlig lytter. Jeg lyttet ikke til kroppen min, lyttet ikke til verken smertene eller kroppens skjelvinger. Jeg lyttet ikke før mannen min spurte om jeg skulle ta noe smertestillende og legge meg, og kanskje sove litt lenge i morgen. Først da begynte jeg å lytte, og virkelig hørte hva kroppen min har fortalt meg i en uke.

Vanligvis er jeg heldigvis ikke så plaget av smerter i kroppen, litt hodepine og nakke og leddsmerter. Men jeg holder det som regel i sjakk. Jeg er stort sett flink til å hvile meg, og lytter egentlig ganske greit til kroppen min. Jeg energi økonomiserer daglig, og avpasser tempoet litt etter kroppen, men selvfølgelig ikke alltid. Jeg hviler i forkant og i etterkant av aktiviteter, og det fungerer noenlunde greit.

Som ME-syk er jeg ofte utmattet, ikke sliten som i at jeg har hatt en travel dag på jobb, men sliten som i at jeg kan føle at beina ikke vil bære meg om jeg går opp en trapp, sliten som i at musklene i kroppen ikke vil fungere, for det virker som at kroppen har løpt maraton, sliten som i at hjernen ikke fungerer og klarer ikke å formulere meg, for tåken har lagt seg som et tett slør inni i hodet mitt. Og sliten som i at jeg har hatt influensa i mange dager.

Og mine tegn på at jeg VIRKELIG må roe ned er når jeg ikke klarer å finne ordene som så gjerne vil frem, som ikke engang ligger på spissen av tungen, kroppen skjelver og smertene jager rundt i kroppen og føles som kniver som stikker meg.

Akkurat slik har jeg det nå. Ordene klarer jeg å presse frem, men smertene jager meg. Men heldigvis vet jeg at om en dag eller to så er jeg mye bedre. Masse hvile og i tillegg massasje fra muskelterapeuten min gjør godt. Så gjelder det bare å ikke bli for rastløs altfor fort. Ta livet i kroppen sitt tempo, og ikke høre for mye på alt det hjertet har lyst å gjøre, men kanskje stole på at hjernen min er smart nok til å få meg roet ned.

Riktignok jager smertene meg, men allikevel så ville jeg ikke vært foruten hytteturen, nabobesøket eller klubben. 2 dager på Ikea derimot unnværer jeg gjerne når som helst :)  



 

 

 

Hodgkins Lymfom

Historien "må" fortelles. Mye for å sette søkelys på kreft, behandling, det positive og utfordrende i livet og for at andre som lurer på hvordan livet "kan" være med kreft. Kanskje mest det siste.

Min kreft historie startet da jeg var i 20 årene. Da fikk pappaen min Akutt Myelogen Leukemi. Dette er mange år siden, og heldigvis har forskning og behandling blitt veldig mye bedre siden den gang. Allikevel var det erfaringene jeg hadde som datter, jeg først trakk frem da jeg selv fikk kreft diagnosen. Jeg hadde opplevd at pappa var masse på sykehuset, i isolat, med smerter. Og jeg trodde jeg måtte igjennom det samme - så feil jeg tok!

Men til oppdagelsen av min egen kreft.

I august 2013 begynte jeg å klø i huden, og jeg tenkte at det var et nytt ME symptom
(Myalgisk Encefalopati) (http://me-foreningen.com/meforeningen/innhold/div/2014/09/Flyer.pdf)
Det var en altoppslukende kløe i huden. Denne kløen ble etterhvert så plagsom at jeg oppsøkte en privat hudlege. Hun tok mange tester og jeg fikk ulike kremer og tabletter for å utelukke og lokalisere hvorfor jeg klødde, men ingenting hjalp. Jeg klorte meg til blods døgnet rundt og holdt på å gå ut av mitt gode skinn. På bakgrunn av mange undersøkelser og blodprøver ble jeg sendt til lysbehandling og røntgen av lunger og ultralyd av magen, og like før vinterferien 2014 ble det oppdaget forstørrede lymfeknuter mellom lungene, opp mot kragebeinet og under venstre arm. 

Jeg var imponert over hvordan legene på Haukeland Sykehus møtte oss, og hele tiden informerte nok til at vi ble "beroliget". De fortalte at de mistenkte lymfekreft, men måtte ta flere tester for å kunne bekrefte eller avkrefte mistankene. I tillegg hadde jeg mannen min som sa at så lenge vi ikke hadde noen klare svar, så var det heller ingen grunn til å ta sorgene på forskudd. Det ble mange legetimer, undersøkelser og svar resultater de neste dagene.

Jeg tok en biopsi av den ene lymfeknuten på halsen. Dette for å kartlegge kreften. Jeg ble også kalt inn til PET/CT undersøkelse ( http://www.helse-bergen.no/no/OmOss/Avdelinger/kreft/tenester/Sider/nukleermedisinpet.aspx ). Denne undersøkelsen hadde jeg gruet meg til, pga jeg måtte ligge stille i en time før jeg skulle inn i maskinen, men det viste seg å ikke være noen problemer. Jeg fikk lov å gå på do, og jeg sovnet, både før og under undersøkelsen.
Noen dager senere var det beinmargsprøve. Jeg gruet meg til dette også, og det er helt klart en undersøkelse jeg absolutt ikke vil ta flere ganger! Det gjorde vondt. Da jeg fortalte det til legen min, sa han at dersom jeg måtte ta en slik test flere ganger så skulle jeg be han om å gjøre det, så ville det helt sikkert ikke gjøre vondt...! Snakk om å være selvsikker :)
Noen dager etterpå ble det bekreftet at jeg hadde Hodgkins Lymfom, 2. (muligens 3.) stadiet. Jeg var da godt forberedt etter mange legetimer og undersøkelser, så det gikk egentlig greit å få diagnosen. Med unntak av at jeg trodde jeg skulle igjennom like mye som pappa.

 

                                                                                  

 

Det var her min erfaring som datter av en kreftsyk far kom inn i bildet. Jeg begynte å forberede meg til å tilbringe uker av gangen på Haukeland sykehus, hva kunne jeg gjøre for å få tiden til å gå mellom alle slagene, fotografering, bilderedigering og hvilke bøker jeg skulle lese. I hodet forberedte jeg meg på det som måtte komme. Hver gang jeg fikk en negativ tanke, var mannen min der og kunne berolige meg, enten ved at jeg ikke skulle ta sorgene på forskudd eller bare ved å få meg til å smile. Han er ekspert på det :) Vi gikk nok litt rundt oss selv de første dagene, og min nærmeste familie hadde det absolutt ikke bra. På mange måter tror jeg det er lettere å være den kreftsyke, enn å være pårørende. i hvert fall føltes det slik for meg. Jeg fikk hele tiden god informasjon fra Haukeland sykehus, så jeg følte at jeg klarte å holde meg "ovenpå".Jeg grudde meg for alt jeg trodde jeg skulle igjennom, men jeg var sikker på at det kom til å gå bra, og jeg var forberedt på at det kom til å storme litt rundt meg en tid fremover..

Nå som vi hadde en diagnose, og hadde fått svar på alt vi kunne få svar på, kunne vi informere barna. Hittil var noen få venner og nærmeste familien, utenom barna, informert hele tiden, og jeg brukte mye tid på å oppdatere alle etter hver legetime og undersøkelse. Jeg bestemte meg ganske snart for å være helt åpen om sykdommen, barna ble informert og vi fortalte alt vi visste, og svarte på alle spørsmål de hadde. De hadde noen spørsmål og de fikk helt ærlige svar. Minstemann sa veldig lite, for som han sa, han hadde ikke lært noe om denne sykdommen; "Kraft" på skolen, så han måtte lese boken om Kjemomannen Kasper før han visste hva han skulle spørre om... :) 

Jeg opprettet også en gruppe på facebook for familien, venner og kjernen av folk vi på ulike måter har i livet vårt. Alt fra trenere, foreldre til barnas venner, til naboer ble invitert inn i gruppen. Dette var jeg veldig bevisst på, slik at det skulle være mye lettere å gi riktig informasjon til alle som trengte å vite noe. På denne måten slapp jeg å informere litt her og litt der. Og jeg kunne slappe litt mer av om at barna ble ivaretatt. De skulle også slippe å være informasjonskanalen ut til alle. På denne siden informerte jeg om alle undersøkelser og behandlinger, og om hvordan formen min var. 

 

 

 

10. mars 2014, En måned etter røntgen og ultralyd undersøkelsen, og ti dager etter at jeg fikk bekreftet diagnosen Hodgkins Lymfom startet jeg cellegift behandlingen.

Jeg fikk 3.5 (7) ABVD kurer. Behandlingen annenhver uke. Første kuren fikk jeg sittende i en lenestol på avdelingens behandlingsrom. For meg som har ME var dette utmattende og veldig uutholdelig. Det ble for mye lyder og ting som skjedde rundt meg. Behandlingen tok ca. 5 timer, mye pga de måtte stille ned tempoet på den ene cellegift medisinen. Den var ikke helt god for blodårene og gav smerter i armen ved for fort injisering. Jeg var litt uggen /fyllesjuk-følelse, men fikk reise hjem om natten. De to neste behandlings dagene gikk greit, men med en følelse av fyllesjuke. Jeg sov mye og var veldig utmattet, men kløen begynte allerede å forsvinne. Dag 4 var matlysten tilbake, og formen ble bedre og bedre for hver dag.

Jeg fikk lagt inn veneport, for å avlaste årene i armene mine. Veneporten ble lagt inn ved lokalbedøvelse, og jeg måtte ligge noen timer på sykehuset etterpå. Heretter skulle all cellegiften min inn via veneporten, og det var så utrolig mye greiere, både siden jeg slapp smertene i armen, men og for jeg ble mer bevegelig. Og det er en god ting, når man får så store mengder væske inn i kroppen, så må det ut igjen også. Stadige turer på toalettet fungerer så mye lettere uten en ledning stukket inn i armen!

De neste cellegift behandlingene ble tilrettelagt bedre for meg. Jeg fikk seng hver gang, og sov meg stort sett igjennom behandlingene. Jeg fikk låne BOSE comfort 15 øretelefoner av min bror, så jeg kunne stenge ut all lyd. For lyden var det som var verst for meg. Den konstante lyden av pumpen som fikk cellegiften inn i kroppen var utmattende. Men når lyden ble stengt ute var det nesten bare siste pose med cellegift som gav meg umiddelbar og total utmattelse. Noen av kurene gav meg en følelse av uggenhet / fyllesjuke, mens andre kurer kom jeg igjennom uten så mye ubehag. Jeg brukte SEABAND for å hindre kvalme, hadde stort behov for søvn de 3 første dagene og 4-5 dager etter kurens start var jeg stort sett alltid på beina og FULL av energi! og kunne virkelig nyte livet! For meg med ME så var det fantastisk å oppleve den utrolig gode uken før ny kur. fra ca. dag 5- dag 13 så hadde jeg masse energi, følte meg ikke syk og nøt livet!

Etter ABVD 2b tok jeg ny PET/CT. Den viste gode resultater, med unntak av lymfeknuten på halsen, og legen besluttet at jeg skulle starte med en ny cellegift behandling. http://www.helsebiblioteket.no/retningslinjer/lymfom/vedlegg/cytostatikakurer

Den nye medisinen var dose eskalert BEACOPP og cellegift tabletter. Denne kuren hadde oppstart hver 3. uke. Den var mye mer utmattende, jeg var generelt mer kvalm og følte meg sykere. Jeg fikk en brennende følelse i svelget under første kur, og en krampe følelse under foten. Lukten av medisinsk sprit gjorde meg kvalm og jeg orket ikke lukten av meg selv. Jeg klarte heller ikke lukten på sykehusets matsal. Det luktet blomkål og det klarer jeg fremdeles ikke verken lukt eller smak av. Blir faktisk litt kvalm når jeg ser bilde av blomkål også... Dag 8 fikk jeg Neulasta sprøyte for å gi immunforsvaret en god boost. Selve sprøyten var grei, men smertene i etterkant var jeg ikke forberedt på. Gi meg heller 3 setefødsler enn en dag med slike smerter. Da legen hørte hvor gale det var fikk jeg morfin tabletter, og det var vidunderlig!

Jeg hadde forberedt meg på å miste håret, og hadde fått tak i parykk. Den føltes aldri riktig for meg, jeg fikk den klippet og ordnet så den ble best mulig. En venninne klippet meg først ganske kort, men da jeg begynte å miste håret, i slike mengder at det var hår overalt, fant jeg frem hårklippe maskinen og barberte meg. Jeg hylte, gren og skrek i en halvtime. Følte meg stygg, syk og fæl! Men etter å ha sett meg i speilet ett par ekstra ganger fant jeg ut at det var jo ikke så ille. Jeg prøvde parykken, tok en selfie, og tok den av for aldri å ta den på igjen. Jeg tok en ny selfie uten parykk og var såååå mye mer fornøyd med meg selv uten parykk. Barna reagerte veldig forskjellig på meg uten hår. Den ene reagerte ikke i det hele tatt, bare så opp og sa hei mamma, og la egentlig ikke merke til at jeg var uten hår. Mitt andre barn brukte ca. en uke på å godta situasjonen. Det var flaut å bevege seg ute sammen med meg, (noe jeg fint kan forstå, det var jo mange blikk) og ønsket at jeg brukte lue til og begynne med. Men det gikk ikke lang tid før det var greit, og på sommer avslutningen på skolen var det helt greit at jeg gikk uten parykk. 

 

                                                                                                                  Fotograf: Vibeke Kristiansen Seldal

 

Medisinene gav meg Enorm matlyst, kviser og hudbetennelser, hemoroider (litt mye informasjon?) rennende og hovne øyne, tørre slimhinner og masse vann i kroppen. Jeg ble isolert hjemme noen dager under hver kur når immunforsvaret mitt var lavt .Jeg følte at jeg kunne trengt noen ekstra dager til å hente meg inn mellom kurene. Noen dager hvor jeg kunne fotografert og lekt frisk :) Men jeg var heldig som har en kjempegod venninne som alltid var klar for å bli med på fototur straks formen tillot det. Vi hadde mange korte turer hvor vi snakket og lo sammen, fotograferte litt, spiste god mat og snop og fniste og levde livet! Disse turene hjalp meg veldig til hele tiden å holde humøret oppe. Jeg hadde alltid noe å fylle hodet med, planer for nye fototurer og foto prosjekt. Jeg har i ettertid sett bilder tatt for mange måneder siden, som jeg aldri har sett før. Jeg hadde stort sett ikke energi til å sitte ved dataen og redigere og sortere bilder. All energi ble brukt til det som var kjekkest: være med familien, følge til fritids interessene til barna og fotografering.

24.juli 2014 fikk jeg den flotte beskjeden at jeg ikke skulle ha flere cellegiftkurer, men jeg var langt i fra ferdig med å bruke mye tid på sykehuset. Jeg hadde mange besvimelser, var veldig svimmel, svettet som en gris, hjertet banket altfor fort og null energi, det ble mange tester på Haukeland. Stresstest og blodprøver. Det gikk ikke lang tid etter testene før jeg hadde en bekymret sykepleier på telefonen. Jeg hadde ekstremt lave verdier.
Det gikk i underkant av ett døgn, før jeg måtte innlegges på isolat, hvor jeg ble i 4 døgn. Disse døgnene bestod av blodprøver, antibiotikakurer og påfyll av blodplater. Og mange serier på Netflix :)

I august ble det tatt en ny PET/CT. Og jammen hadde jeg vært med på masse i løpet av det siste halve året, men nå startet smertene. Kalkylen som ble lagt inn gjorde ekstremt vondt, jeg lurte på om jeg hadde blitt overfølsom, men da de tok den ut 3 timer senere viste det seg at den var bøyd inni blodåren min. De neste månedene var jeg i gjennom mange antibiotikakurer, jeg fikk mange infeksjoner, i øret, halsen, tannkjøttet osv.

Men 18 august kom den gode beskjeden fra legen min. Jeg er KREFT FRI! Hos legen fikk jeg se bilder som ble tatt i februar, hvor de viste kreftsvulster store som knyttenever, og vi som trodde jeg bare hadde små knuter... det viste seg også at kreften var lokalisert på høyre side av kroppen min i tillegg til venstre side.. Av og til er det faktisk bedre å ikke vite hvor stort omfanget er! Og jeg takket legen for å ikke ha vist meg disse bildene før! 
Vi ble enige om at jeg skulle ha 17 strålebehandlinger, avgrenset til halsen. Dette for å øke sjansen for at jeg skal forbli kreft fri resten av livet! 

Strålebehandlingen gikk greit. Hver dag var jeg inni maskinen i noen få minutter. Jeg fikk en følelse av solbrenthet i huden, og svelget mitt ble litt sårt, nesten som starten av en halsinfeksjon, og i slutten av september 2014 var jeg ferdig med all behandling. Om 5 år kan jeg si at jeg er FRISK! Men for nå holder det å si at jeg er kreft fri.

 

 


Det har vært en lang reise. En reise i følelsene mine, og familien sine følelser. Det har vært turbulent akkurat mens jeg har fått cellegift, men en vidunderlig tid noen dager senere, når energien har slått ut i full blomst og tillatt meg å oppdage verden, fotografere, være med familie og venner og LEVE! 
Det har vært en usikker reise, hvor jeg hele tiden har vært bortimot sikker på at turen hjem kommer til å gå bra, men med noen humper i veien når usikkerheten har fått lov å feste seg noen minutter. Jeg har aldri vært redd for at jeg skulle dø av Hodgkins Lymfom, det har ikke vært i tankene mine, men jeg har vært usikker på hvor lenge jeg måtte holde ut sykdommen, hvor mange runder med cellegift og opp og nedturer. 

Jeg ser tilbake på 2014 som et år hvor jeg fikk kjenne på livet. Jeg har kjent på følelsen av å være heldig. Heldig som har hatt enormt god støtte fra familie og venner, jeg har kjent på hvor heldig jeg har vært som fikk en "snill" kreft sykdom, og at behandlingen ble MYE lettere enn forventet. Jeg har hatt veldig gode ME dager, og jeg føler at jeg har kommet styrket ut av hele opplevelsen. Jeg har opplevd at å få kreft (i hvert fall min kreft) ikke har vært så gale som jeg har tenkt at det ville være, jeg har ikke følt at det har vært "jævlig" å ha kreft. Jeg er heldig som bor i Norge, som har hatt fantastiske leger og sykepleiere og hvor forskningen har kommet så langt. Og ikke minst jeg er heldig som har klart å beholde mitt gode humør og min positive tankegang. 




                                                                                                               Fotograf: Vibeke Kristiansen Seldal

Festligheter, og ME

40 års feiring
I dag har jeg sunget, danset på stolen, holdt kort tale og vært edru på fest. Natt til i dag sov jeg 14 timer, og det gjorde at jeg " holdt ut" på festen fra kl 19-2330. Jeg nøt å være tilstede, men kroppen gav fort signaler om at den ville hjem. Lenge siden jeg har hatt skjelvende hender, og magen slår seg vrang. Dette er signaler på at kroppen min virkelig har jobbet overtid i det siste. Signaler som jeg ikke vanligvis har, kun når jeg har overhørt kroppens skrik om at den ønsker hvile. Kroppen sender meg mange ulike signaler og jeg er godt vant med å ignorere de... og vet at jeg da får "svi" noen dager fremover. Slik er det med ME. Men jeg må allikevel velge å ta den svien innimellom.

I dag følte jeg at jeg var flink som gikk så tidlig fra festen, jeg koste meg så mye at jeg ønsket å være der i mange flere timer.
Da jeg gikk ut døren følte jeg meg trist for å gå glipp av alt dette gøye, samtidig glad for at jeg klarte å være der så mange timer. Rart å føle så store motsetninger på samme tid. Og jeg tror dette er første gang jeg har følt at det er skikkelig kjipt å ha ME! I kveld var det vanskelig å finne frem alle mine positive tanker, men det tok ikke så lang tid før jeg følte at dette var greit, jeg hadde tatt de riktige valgene, både ved å gå på festen og ved å gå hjem!
Jeg fikk sunget Paradise by the Dashboard light, og kunne smile for meg selv da jeg kjørte hjemover.

Slik er dagene for meg nå. Med eller uten Borreliose og/eller ME

 

Mitt forrige innlegg sluttet med at jeg gledet meg til å begynne i jobb igjen. Jeg var i ganske "bra" form i nesten 1 år, ihvertfall i forhold til hvordan jeg hadde vært!  Jeg hadde veldig lite smerter i den perioden, men hadde en god del utmattelse fortsatt. Men jeg klarte å «fungere» i familien, og ble enig med fastlege og nav at jeg skulle prøve 20% jobb fra august 2012. Desverre «holdt» jeg bare i 3 uker.. siste uken bare gren jeg pga total utmattelse! Så dermed var det tilbake på 100% AAP.

 

I november (tror jeg det var - fortsatt hjernetåke) var jeg hos nevrologen på Haukeland, en ny lege denne gangen som mener at jeg ikke har eller har hatt Borrelia de siste 3 årene, men at det de fant i spinalvæsken min var rester etter en gammel Borreliose ?!
Så nå venter jeg på utredning for ME. Og har ventet altfor lenge, og jeg kommer nok ikke til før i mai/juni.  Vet ikke helt hva jeg tenker om en ME utredning, redd for at jeg har Borrelia fortsatt, men at det blir ignorert om jeg får ME diagnosen.

Nevrologen vil også sende meg til et ME senter på Nordås, for å lære meg å leve med ME. (dette sier han før jeg har fått diagnosen?!)

 

Jeg vurderer å få mikroskopiert blodet mitt, men vet for lite om det, og er usikker på om det er en god nok metode for å finne ut om jeg har borrelia eller ikke. Så vurderer litt frem og tilbake om det er verdt pengene, eller om det kanskje er noen andre lure diagnose tester jeg burde ta..!?



Så her er jeg 8 mnd senere, mer utmattet enn på lenge, men uten de ekstreme smertene. Det kommer fortsatt noen stikkende smerter fortsatt, men sjelden og de forsvinner fort. Akkurat nå for tiden sover jeg 3-4 timer på formiddagene, og sliter meg ut av sengen når vekkerklokken har ringt en del ganger. Jeg sover før og etter aktiviteter. Men jeg klarer å være med ungene på fritidsaktiviteter, kjører de «overalt», klarer å handle og lage mat. Og jeg klarte å ha noen flotte dager i London med hele familien min (Men det er nok derfor jeg trenger så mye hvile nå, men turen var helt klart verdt det!)

Livet mitt er MYE mer tilfredstillende nå enn før jeg fikk antibiotika. Det kan ikke sammenlignes! Nå glemmer barna mine ofte at jeg er syk :) Og det er en glede i seg selv!



 

 

 

 

Frisk med ikke friskemeldt

Blodprøvene er bekreftet negative for andre gang :) Dette vil i praksis si at jeg er frisk fra Borrelia!

Jeg har ingen smerter, utenom i musklaturen da.. men alle Borrelia smertene mine er vekke, jeg har en hverdag som er mye bedre.
Energien kommer sakte men sikkert tilbake, og jeg kan være i mye mer aktivitet uten å måtte sove i noen dager etterpå :)

Nå trener jeg Zumba en gang i uken, og foreløpig holder dette. Kjenner at jeg fortsatt blir veldig sliten og at det varer i noen dager etter trening. Samtidig så er det utrolig deilig å kunne bevege seg, svette og trene. Ikke lenge siden det var helt fysisk umulig!

En annen ting jeg også kan gjøre nå er å drikke vin i moderate mengder :) Godt å kunne nyte ett glass vin i ny og ne!

Jeg kjenner at jeg har ganske dårlig tålmodighet. Jeg vil helst bli friskmeldt med en gang, men kjenner jo det at kroppen og hode/hjertet ikke alltid er helt enige...  Nå må jeg ta meg tid til å bli helt frisk. jeg må trene meg opp fysisk, og immunforsvaret mitt må styrkes. Før disse tingene er på plass, så kan jeg desverre ikke gå tilbake til jobb.

Men jeg kjenner at jeg gleder meg til den dagen hvor jeg kan jobbe igjen. Samtidig så er det litt skummelt å skulle komme tilbake. Men er sikker på at det skumle forsvinner fort !

Borrelia fri kropp?

I følge legene er kroppen min nå Borrelia fri :)

Borrelia IgM antistoff (Enzygnost) NEGATIV
Borrelia IgG Antistoff (Enzygnost) < 5 U/ ml NEGATIV
Borrelia C6 peptid IgG/IgM antistoff 120% av cut off. POSITIV
 

Kommentar fra avdelings overlegen på Sykehuset i vestforl: Med negativ IgM/G Enzygnost og knapt positiv C6 må en konkludere med negativ Borreliaserologi.

Disse blodprøvene ble tatt etter 9 måneder med Doksylin 200mg kur, og 4 dager inn i Flagyl 800 mg kur.

Så kan jeg konkludere med at jeg er frisk nå?? Kjenner jeg er litt skeptisk selv om formen er utrolig mye bedre enn på veldig lenge.

Jeg tenker at C6 som jeg ikke vet hva er, er knapt positiv, men den er positiv...

Jeg tenker at kan jeg stole på disse blodprøvene?

Jeg tenker kan noen Borrelia celler ha kapslet seg inn, slik at de ikke vises på blodprøvene?
For nå å kapsle seg ut og spre seg i kroppen min igjen..

Jeg tenker at de neste 3-4 ukene vil det vise seg om jeg virkelig kan stole på disse gode resultatene. De andre gangene jeg har gått på antibiotika har jeg følt meg "frisk" i 3-4 uker etter endt behandling, for så å bli veldig syk igjen. Hva med denne gangen?

Veien videre blir nok ikke bare rett og enkel. Nå må jeg trene meg opp fysisk. Og samtidig passe på at jeg får nok hvile.
Jeg tenker at denne veien gleder jeg meg litt til å gå. Jeg gleder meg til å være mere aktiv og til å få livet mitt tilbake!





da er jeg i gang

Mandag var dagen da jeg tok blodprøver for å sende til Tønsberg, og dagen jeg startet på Flagyl :)

Noen dager gikk og så ringte de fra legekontoret, de hadde sendt blodprøvene til Haukeland, med andre ord jeg måtte atter en gang ta nye blodprøver. Denne gangen håper jeg at de er sendt til riktig sykehus :) Og jeg håper at blodprøveen ikke er "ødelagt" ettersom jeg allerede hadde begynt på Flagyl...!

Jeg har hatt en betydelig bedring i forhold til ledd smerter etter at jeg startet på tablettene. Men kroppen føles minst dobbelt så tung. Det går foreløpig bra med magen, men jeg prøver å drikke 1/2 liter Biola daglig, selv om jeg virkelig ikke liker det. Men det går greit når jeg lager Smoothie :) Jeg tar også probiotika for å hindre mage trøbbel !

Jeg er mye mer trøtt og sliten, men samtidig godt med mindre smerter!

Det hjelper nok også at jeg nå får Fysio behandling, er mye mer stiv i kroppen enn jeg trodde var mulig.

Verdens beste lege ?

Fikk en telefon fra fastlegen min i dag.
Han har vært i kontakt med en av Norges og muligens verdens fremste lege innen Borreliose.
De hadde drøftet situasjonen min, og kommet frem til at jeg skal fortsette med Doksylin 200 mg og i tillegg skal jeg ha 2 uker med Flagyl 400mg x 2.

Før jeg starter med Flagylen skal jeg ta nye blodprøver som skal sendes til nøye testing på Sørlandet.

Etter Flagyl og Doksy kuren skal det taes blodprøver igjen, for å se om verdiene er de samme eller om det er bedring, og deretter nye tester etter ca 6 måneder.

Nå¨føler jeg virkelig at noe skjer! Så håper jeg at resultatene også kommer!

Var også en tur til nevrologen i dag, han kunne bekrefte at Haukeland mener at jeg egentlig er frisk... dvs burde ihvertfall være frisk. Så fint da, bare så himla synd at JEG ikke merker noe til det.
Nevrologen som jeg var hos er den eneste jeg har møtt der oppe som lytter og som gjør noe for meg, selv om dette egentlig er litt utenom hans fagfelt. Så i dag fikk jeg ny henvisning til MR, og beskjed at jeg skal komme til ny kontroll om en stund igjen.

Stikkord:

Tur - dette skal gå bra :)







Ut på tur, dette går bra.
Oppover lien, ganske bratt, ups kjenner det i beina, skal jeg stoppe?
Nei fortsetter oppover sikkert bare latskap jeg kjenner..

Stopper et øyeblikk og nyter utsikt og stillhet. Ser nedover lien. Har vel gått ca 150 meter.
 Kjenner det litt for godt i kroppen til at jeg tørr gå videre, må jo klare å komme meg ned igjen.
Begynner å gå nedover, og beina vil ikke lystre...
Jammen glad jeg har en liten sjokoladebit i lommen. Sitter meg ned og vurderer mulighetene mine...
Jobber intenst med hodet, er det bare innbilling, latskap eller makter ikke beina mer?

Kommer meg ned, med noen fotostop på veien :)

Nede ved parkeringsplassen stopper jeg opp,
får øye på noen maur og benytter hviletiden til å ta mange artige bilder.

Jeg klarer å kjøre hjem også, og tenker jeg er glad jeg bestemte meg for denne turen,
og jeg er glad det er så kort vei hjem.

Stikkord:

Hva er ferie?

Er ferie kun når man reiser langt vekk?

Er ferie kun når man reiser til et land utenfor Norges grenser?

Må man utenfor Hordaland for å ha ferie?

Det er nok mange meninger om hva som er den perfekte ferie. Og jeg skal ikke være den som sier at hjemme ferie er best..

Jeg vil helst der som solen skinner, der det er varmt, og rolig. Hvor dette stedet er, er ikke så nøye. men jeg vil ha sol!

I år blir det en uke ferie utenfor Hordaland, og masse ferie i og rundt Bergen. Kan helt sikkert bli bra det også.

Iril har nå ihvertfall funnet ut at ferie er godt å ha. Hun har ferie i hagen sammen med 3 venninner. De har slått opp telt, og føler seg som små-store Herrer, av egen ferie :) Tror ikke at hun kunne fått bedre ferie enn akkurat det, ikke nå ihvertfall.




Hun har gode venninner, et telt, sikkert en del snop om jeg kjenner de rett :) og lite sol. Men det betyr ikke så mye bare man har det kjekt, her i Bergen eller på motsatt side av jordkloden. Ferie er det uansett.

Makro fotografering

Mye fritid kan være positivt. Jeg sitter en del på internett. En dag kom jeg over et gratis kurs i makrofotografering.

Jeg troppet opp i traileren til fotovideo.no og fikk delta på et inspirerende kurs i makro fotografering.

Kursholderen var levende opptatt av fotografering, og hadde mange tips og råd med på veien.

Øverst på ønskelisten min står dette objektivet: CANON EF 100/2,8 USM Makro

 

eller evt CANON EF-S 60mm f/2.8 Macro USM




god sommer legen min

Nytt besøk hos legen, før han fikk ta ferie.
Hadde da med meg en god bunke med ark, med nyeste forskning, diverse tester og forslag til behandling :)
Legen tok det fint han, og lovet å lese papirene, og diskutere med to nevrologer hva de skal gjøre med meg.

Alternativet nå er å evt 3 doble dosen med Doksy. Ø. Brorson har skrevet en artikkel hvor han påpeker at doksy under 500mg pr døgn bare holder bakteriene i sjakk.
Med andre ord, det kan se ut som at det må større dose til for at jeg skal bli frisk.

Pr i dag er jeg ok, mindre bra, dårlig, bra, grei nok, energisk, totalt gåen osv osv. Dagene går altså mye opp og ned fortsatt. jeg har gått på Doksy i 6.5 måneder nå. Er vel jevnt over bedre enn da jeg startet, men venter fortsatt på lange gode perioder, fantastiske dager, mere energi og mindre smerte...

MEN den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves! God sommer!

oppturer og nedturer

Oppturene er fantastiske, da har jeg det flott, har mye energi og lite smerter. Når oppturene er tilstede i livet mitt glemmer jeg nesten at jeg er syk.

Men så kommer nedturene... jeg får problemer med å sove pga alle smertene, smerter i alle ledd, og langt inn i beinmargen virker det som. Og kroppen skriker etter søvn. Når jeg er dårlig tåler jeg nesten ikke lys og lyd, kroppen skjelver om jeg overanstrenger meg, og jeg prøver å holde ut til oppturene kommer tilbake.

Natron-bad var det Borreliose-venninne som foreslo for meg. Jeg lurte på om jeg hørte rett. Natron skal være rensende for kroppen, hjelper til å skille ut avfallsstoffer og det er bra for blod gjennomstrømmingen :) En vinn-vinn situasjon!

"Oppskriften" er som følgende: Legg deg i badekaret, fyll så varmt vann du klarer. (du orker varmere vann når du ligger i karet før vannet tappes i.) hell ca 3 ss natron i vannet, og ligg helst i 20-30 minutter. Dette kan du gjenta så ofte som mulig!





Så jeg prøvde oppskriften for noen dager siden, klarte å ligge i ca 15-20 minutter, og måtte krype til sengs etterpå. Borrelia-bakteriene liker dårlig varme, og jeg blir svak i hele kroppen etter varme bad/dusjer/badebasseng. Jeg blir da blytung i kroppen, og har problemer å bevege meg. Men jeg tenker at kanskje hjalp dette badet allikevel, for hvor dårlig ville jeg vært om jeg ikke hadde prøvd natron-badet?
Så jeg har bestemt meg for å prøve igjen i dag! For i morgen har jeg planer om å våkne uten smertene i leddene mine :) 

Glede for meg...

Glede for meg er ....

  • å ta bilder med artige farger








Og det er jo litt artig med Picasa også :)



mine ønsker

  • Bli frisk
  • skrive bok
  • fint vær
  • besøke venner
  • sommer
  • kinobesøk
  • energi
  • bli tynnere..
  • energi til en kajakk tur
  • ny bok

tålmodig... nei ikke i dag

Tålmodighet.... nei har ikke så mye igjen av det! Ikke i dag..

I dag kjenner jeg at jeg er mektig lei av å være syk.
Lei av å ikke få sove, uavhengig av om jeg har sovet på dagtid eller ikke!
Lei av en kropp som skjelver etter aktivitet.
Lei av smerter som kommer og går hele tiden.
Lei av å ikke kunne være så aktiv som JEG vil!
Lei av å ikke kunne hjelpe til med alt som skal gjøres i hus og hage.
Lei av å ikke ha energi til å gjøre ting med ungene.
Lei av hypersensibiliteten i forhold til lyd spesielt!
Lei av å føle meg tykk, syk, trist og lei!

Men HELDIGVIS kommer det en ny dag i morgen! Da skal jeg føle meg friskere..., mindre syk, gladere, mindre smerter, mere søvn!, og ha masse energi. Kanskje jeg også føler meg mindre tykk da også...

blogg jernteppe

ja det er som overskriften sier. jeg har rett og slett fått blogg jernteppe.

Hva skal jeg blogge om?

Jeg er i ganske bra form for tiden. og det utnytter jeg til det fulle... Mye energi en dag, for å være sur/tverr og irritert i 2 dager etterpå. Dvs at dagen i morgen skal nok bli ganske bra :) så da tenker jeg at det er på tide med en tur på jobben! Gleder meg til å treffe barn og voksne igjen

Påsken var herlig. Vi reiste til Gran Canaria - Arguineguin.
Det var akkurat passe varmt, ungene badet, jeg satt i skyggen for at ikke huden min skulle brennes opp (føltes slik når solen skinte på meg... er nok en grunn for at man skal være forsiktig med sol i kombinasjon med de tablettene jeg går på...!) Fikk shoppet litt, var på marked, og det ELSKER jeg! Vi hadde noen deilige, rolige dager med masse sol, bading, og lesing i bøker! Følte at dette var riktig for meg nå!





Planen fremover er å presse kroppen så lenge det går.. men prøve å finne en gylden middelvei slik at jeg ikke blir så sur og grinete i 2 dager etter mye aktivitet... Snart skal jeg til Reumatisk avd på haukeland, og det blir spennende å høre hva de har å si.

Vårens sikre tegn

Ja nå er definnitivt våren her. Jeg sitter på terreassen med pcèn, kaffekoppen
og kan høre våren, lukte den og kjenne den!

fuglene kvitrer som de har gjort noen uker
temperaturen er stadig stigende
hører naboer le, prate
hører unger som skriker av fryd og glede
måkene har flyttet inn på øyen
hører et barn synge.. sol, sol, sol trallala, med egen komponert melodi
Jeg kan se vinduer og dører som står åpne rundt meg
naboer står og snakker over hagegjerde
naboene virker gladere og lettere til sinns
hører noen piggdekk på veien, kanskje for siste gang på en stund nå
ser naboer som arbeider i hagene sine, før de stopper opp for en prat, en kopp kaffe eller en røyk
litt i det fjerne hører jeg en motorsag
ser og hører to jenter som har vært på bensinstasjonen og kjøpt is.

Ja det er definitivt vår!

meninger om mat, kosthold og meg selv...

Alternativ damen min, som jeg kaller henne, har anbefalt meg å gå på en glutenfri,melkefri, fruktfri, sukkerfri osvosvosv kur. Hun mener at noe av grunnen til at jeg har smerter, tretthet, søvnløshet osvosvosv kan komme av kosten min.

Kosten min er som de fleste andres vil jeg tro. Noe sunt og noe usunt. Noe hjemmelaget og noe junk food.

  • Legen min mener at jeg har et godt opptak av vitaminer og mineraler, det mener ikke alternativ damen.
  • legen mener at jeg ikke viser tegn til å være allergisk / intolerant mot gluten, melk osv, men alternatvidamen min mener at det er mange tegn til at tarmene mine ikke tåler kosten min.
  • legen min mener at det er lurt å ta antibiotika, det er jeg ikke helt sikker på at alternativdamen mener.
  • flesteparten på en facebook side jeg er medlem av (en side for oss med ulike sykdommer, symptomer osv...)mener at jeg bør prøve glutenfri, melkefri osv
  • alle på et forum for borreliose mener at jeg bør høre med legen min, ta flere tester før jeg begynner med en kostholdskur
     
  • HVA MENER JEG???
  • jeg mener at det er riktig å ta antibiotika nå
  • jeg mener at jeg må kutte ned på sukker. Jeg merket stor forskjell for ett år siden da jeg testet noen uker uten sjokolade....
  • jeg mener at jeg ikke trenger mere negativitet i livet mitt. Og her må jeg påpeke at jeg har ikke så mye negativitet i dag heller. Det er kun sykdoms tilstanden som er negativ. utover det, har jeg det flott!
  • jeg lurer på om alt dette snakket om kostholds endring gjør at jeg stresser mere, og dermed faktisk ikke har hatt en eneste dag uten KRAFTIG hodepine denne uken
  • jeg lurer på HVA jeg skal gjøre???

                

Hva mener DU????

Har DU noen erfaringer, tanker, betraktninger, råd å dele med meg?

For JEG vil gjerne vite hva DU syns?





Herlig dag

Da jeg ble vekket i morges hadde jeg mest lyst til å bare stå opp, levere Lille-gull i barnehagen for deretter å gå hjem og sove! Men bestemte meg fort for at i dag skulle være en aktiv dag!

Jeg fikk levert Lille-gull, gjort noen innkjøp og kjørte så til Langeskogen

Langeskogen var nydelig i dag. Solen skinte og varmet godt, våren er underveis. Jeg hadde selvfølgelig med meg kameraet mitt. Jeg fikk gått en runde rundt skogen, og stoppet opp for å ta mange bilder. Jeg testet ut ulike vinkler, ISO osv..

Det var deilig å bevege seg, kroppen fungerte og jeg merket at LIVET ER HERLIG! Tror at det blir en tur på Smørås fjellet, Kanada skogen eller på Aboreet i morgen.

Her er noen av bildene fra turen



En trollete følelse av vår.

 

Neste gang tar jeg med stativ eller selvutløser, slik at det blir bedre :)



 

fotokurs

ISO...

blenderverdi...

oneshot.....

lukkertid.....

Ja det er masse som skal læres.

Bursdag presangen fra min kjøre i år, var at jeg skulle få gå på fotokurs.
Jeg har vært på en kurs kveld, og jeg gleder meg til hjemme leksene som jeg skal ta fatt i :)
Er nok ikke så kjedelig som leksene jeg gjorde på skolen, men det kan være like vanskelig.
Det er mye som skal læres, men det går stort sett greit når det er lystbetont.

Tiden vil vise om hvordan det har gått. Dukker nok opp noen bilder her på bloggen min









 

Trege men positive svar :)

Nevrologen i dag var en interessant opplevelse. Han satt og leste på journalen min og kunne ut ifra den se at de hadde funnet noe på Spinalprøven som jeg tok i september!!!!! Vel hvorfor har ingen fortalt oss dette før??

Han kunne fortelle at ingenting er sikkert, men at det har vært en betennelse på spinalen (husker jo selvfølgelig ikke hva det heter...) Dvs at det er indikasjoner på spinalprøvene samt at blodprøvene viser Borreliose smitte. Men det er mest sannsynlig ingen nevro-Borreliose. Han skulle henvise meg videre til infeksjons avdelingen på Haukeland.

Jeg føler meg lettet for at jeg nå blir trodd av nevrologene!

livets ventestue

Nå var det legen sin tur til å bli syk, og det er jo sånn som skjer. Men dermed så blir livet mitt satt på vent enda lengre.
Skulle egentlig til Nevrologen i morgen, men nå må jeg vente til 18. mars... Tydeligvis populær de nevrologene!!

Det positive er at jeg nå ble satt opp på en time til en annen nevrolog som visstnok skal være dyktigere på Borrelia!

I mellomtiden skal jeg til alternativ behandling, og håper at det kommer noe godt ut av det :)

lese abstinens

4 dager uten at jeg har klart å lese i en bok.

Hode, kropp følger ikke med.

Har skikkelige lese abstinenser og eneste medisin som hjelper er hvile!
Det er jo ikke det letteste som finnes, for jeg har så lyst, jeg vil så mye...
Da er det ikke så lett å bare skulle være, bare gjøre ingenting.

Men jeg vil lese, vil orke å lese i bøkene mine, så da er det vel bare en ting som hjelper, og det er å ta medisinen og håpe at den har rask virkning!

 

I`ll be alright

Vi går stadig lysere tider i møte. Våren nærmer seg mer og mer for hver dag som går! Det er jo positivt :)

Jeg er heldig som har en lyttende og forståelsesfull lege! Han har nå foreskrevet 9 måneder med antibiotika-kur.
Det tar riktignok litt tid før jeg blir frisk, men denne gangen skal det fungere.
Legen "beordret" meg også til å være så sosial jeg bare kan. Gjøre alt jeg orker, både av sosiale settinger og turer og aktiviteter.

Så her er planen min for fremtiden:

  • bli frisk :)
  • prøve å klare en tur hver dag
  • prøve å kutte litt ned på sukkeret, selv om doc. sa at jeg burde gjøre ting jeg trives med :)
  • prøve å møte venner til kaffe-mas en formiddag hver uke.
  • spare energien min til viktige ting...
  • ....kanskje klare en langhelg i London snart?

Men altså. Det viktigste nå er å bli frisk. Og på veien trenger jeg støtte i form av tid, venner å drikke kaffe med, og kanskje venner å gå en rusle tur med.

Har DU lyst å bli med på kafè eller tur en dag?

lyspunkt - hvor er du???

Jeg er så lei og så sliten!

Klarer ikke å se noen lyspunkt, selv om de sikkert er her, rett foran øynene mine.

Jeg er lei av å være syk, og få disse nedturene. jeg som var sikker på at jeg var på riktig vei, på vei tilbake i jobb, på vei til å bli frisk! Jeg var sååå positiv, tenkte positivt og begynte å planlegge fremtiden igjen.

Det skulle jeg nok ikke ha gjort. Eller fremtiden må bare utsettes litt. Ihvertfall planene mine om jobb, reise, trening, energi, gøy, mer energi, mindre smerte.. Ja alt dette som jeg nå lever med.

Akkurat nå trenger jeg noen lyspunkter!

Takk for det gamle

Takk for det gamle

 Så er dagen her. Dagen da alle sier takk for det gamle og godt nytt år. Jeg ønsker selv å takke for året som har gått.

  • Takk Tom Willy for at du forstår meg, mine behov og at du hjelper og holder ut!! Elsker deg!
  • takk til barna mine som har visst stor grad av tålmodighet!
  • takk for at jeg har en fantastisk familie, som har holdt ut med meg dette året!
  • takk til venner som har heiet på meg
  • takk til venner som har forstått, eller ihvertfall akseptert mitt behov for å ta meg av meg selv dette året
  • takk for gode tanker og handlinger.
  • takk for koselige meldinger på facebook, sms og mail.
  • takk for at jeg har fått være meg.
  • takk for hjelp som jeg har fått når jeg har trengt det
  • takk for kaffe-slaberask.
  • takk til Jonn som gav meg en ok sommer med litt overskudd..
  • takk til legen som gav meg medisin, og også takk til den andre legen som gav meg den andre dosen medisin
  • takk til de fleste på jobben, som har vist så tydelig at de savner meg
  • takk for at jeg har mening i livet mitt 

Livet er mye hva vi selv gjør det til.
Jeg føler at jeg har et liv som er verdt å leve, som er verdt å kjempe for, og som jeg ønsker å nyte så mye jeg bare kan. Jeg trives når jeg har positiv energi rundt meg. Og jeg føler at jeg blir friskere når omgivelsene er positive.
Mine ønsker for det nye året er at alle tenker på hva andre trenger, det kan være et smil, en klem eller tid alene. Jeg skal selv prøve å gi litt mer av meg selv, uten å gå på akkord med meg selv. Det er en vanskelig sti å gå til tider, og tiden vil vise om jeg klarer å gå den stien.

2011. Det skal være Året med stor Å!

Velkommen 2011 med masse positivitet, friskhet, godhet, vennlighet og glede!

 

Mang slags lesere

Noen tenker kanskje at enten så kan man lese, eller så er man analfabet.
Jeg tenker at det finnes så uendelig mange ulike typer lesere!

Babyer kan visst også lære å lese...det kalles BRAVO-METODEN. Og de leser jo også ansikter, stemninger osv.
Gutten vår leser navnet sitt overalt, på butikker, bensinstasjoner, biler osv osv. I følge han selv, eier han allerede mange bensinstasjoner som han skal jobbe på om noen år.
 I tillegg så kan han jo gjenkjenne mye annet også.

Datteren vår har heldigvis arvet gleden av bøker, sammen med broren. Hun leser selv, både lekser og bøker. Hun har blitt så flink å lese at hun kan lese høyt for lillebroren når de ser på tv.
Ofte leser hun teksten høyt bare fordi at hun kan!

Noen leser bare tegneserier eller ukeblad.

Mannen min er en typisk 24 timers leser. Når han først begynner på en bok så leser han ca 24 timer i døgnet til han blir ferdig, vanligvis etter ett døgn eller to.

Tvangslesere er vel de som hater å lese; ja de finnes visst de også...! Det er noe jeg har vanskelig for å forstå. Sikkert fordi jeg har vokst opp med å bli lest for, lært å elske bøker. Jeg har fortsatt vondt inni meg etter at jeg gav bort en bossekk med bøker til Fretex...
Prøver å tenke at noen andre får glede av de, men klarer ikke helt å glede meg over det...

Jeg er en leser!

 Jeg leser hver dag, hele uken, hele året!
Jeg leser aviser, både papir og på nettet, jeg leser bokstaver overalt. Jeg er en typisk bokstavelsker!

Jeg leser bøker hver kveld på sengen, og jeg elsker det, og er avhengig av det. Jeg får ikke sove om jeg ikke har lest litt i en bok.

 

Jeg elsker bøker og lurer på hvor jeg skal plassere de neste bøkene som kommer inn i huset...

Sikkert ved siden av sengen sammen med de andre 50 bøkene som ble ønsket velkommen for noen uker siden!

 

Les mer i arkivet » August 2015 » Juni 2015 » Januar 2015
hits